Kultur som ressurs i usikre tider

I Europa kuttes det voldsomt ned på offentlig pengebruk, også på kunst og kulturfeltet. Brukere, private velgjørere og næringslivet forutsettes å overta. Samtidig skrikes det etter kreativitet og innovasjon. Et kunst- og kulturliv med sterkt svekkede økonomiske muligheter, og nedprioritering i skole og utdanning, henger dårlig sammen med ønsket om mer kreativiet og innovasjon.

Innovasjon har alltid vært en sentral kilde til verdiskaping og for utviklingen av velferdssamfunnet. Økt verdiskaping oppnås stort sett enten ved økt bruk av ressurser eller ved å bruke ressursene på en bedre måte.

God jul og godt nytt år!

Nå snur sola, og det går mot lysere tider. Men først skal vi alle ha en velfortjent pustepause, sammen med familie og venner. I Norge gjør de fleste av oss det med lysere utsikter for det nye året enn i Europa ellers.

Nylig møtte jeg kolleger og samarbeidspartnere i det Europeiske nettverket for kultur og næring-organsiasjoner CEREC. Der er det et dystopisk bilde som males av situasjonen i de aller fleste land, hva angår økonomi og kultur. Vi kjenner jo alle krisen i Europa fra media, noen av oss også gjennom direkte kontakt i felten. Kunsten og kulturen oppleves å være under sterkt press, når både offentlig og privat økonomi stagnerer. Det får oss til å tenke tanken: Hva vil skje hvis verken markedets eller det offentliges penger lenger er tilgjengelige for kunsten og kulturen? Den situasjon har vel aldri oppstått noe sted tidligere. Økonomer vil nok hevde at situasjonen aldri heller vil oppstå fordi etterspørselen aldri vil være null for produkter og tjenester ”som primært kommuniserer gjennom estetiske virkemidler” (= den rådende definisjonen i Norge på begrepet kulturnæringer). Det vil alltid være kjøpere og konsumenter, mennesker som etterspør opplevelser, skjønnhet, symboler, følelser, ideer og innsikt.

Kreativitet, vil vi virkelig ha det?

Verden er på leit etter ny skapning, nye metoder og mennesker som tenker i andre baner. Næringslivet er til og med avhengig av denne innovasjonen for å i overleve, er det mange som mener. Samtidig utdanner skolen fortsatt flokker av elever som er mer like enn ulike og mer kopister enn innovatører. Det er ikke bare et paradoks, det er et problem.

Vi må henge med, er omkvedet. Konsekvensene av å henge etter er dramatiske; svekket konkurransedyktighet, vi blir ikke lenger rikest eller best – vi mister kontrollen. Løsningen er blant annet å utvikle dynamiske bedrifter, et nytenkende næringsliv og ansatte som tør å bevege seg utenfor sin egen komfortsone, ta risiko og satse der andre stopper foran planken.

Samtidig snakker vi nasjonale prøver, tidlig læringstrykk og mer papirarbeid tredd over hodet på allerede overarbeidede lærere, – som skal ivareta det unike og se kvalitetene hos de 25 elevene sine hver eneste dag. Læringsform og den praktiske gjennomføringen av Kunnskapsløftet er preget av frykt; ”vi sakker akterut” ”vi utkonkurrerer oss selv fra våre egne studieplasser”, ”vi må starte skolen tidligere”, ”Vi må se på Finland, vi må se på New Zealand, vi må se på Kina”.

Hva med å se på oss selv?

Kunst – pynt eller kapitalvare?

Visste du at anskaffelse av kunst ikke godkjennes som et driftsmiddel som kan avskrives? At en bedrift kjøper inn kunst til bruk i bedriften, for eksempel til å underbygge bedriftens identitet eller karakteren i det fysiske miljøet du jobber i, er i følge skattemyndighetene ikke å anse som en investering i varige driftsmidler, på linje med driftsbygninger, inventar og maskiner. Her henger vi igjen i tidligere tiders kunstsyn: Kunst er dekorasjon, pynt, underholdning, luksus.

Nye perspektiver

Denne høsten startet vi på et nytt kapittel. Forum for Kultur og Næringsliv ble til Arts & Business Norway. Vi feiret 10 år, byttet navn og profil og avholdt Kultur og Næringslivsprisen 2011 – alt på samme dag den 25. august. Nå har det nye navnet begynt å sette seg, vi har fått mange positive tilbakemeldinger og gleder oss til å ta fatt på 10 nye år.