Med ”Vekst, kreativitet og innovasjon i Norden” presenterer Nordisk Ministerråds initiativ KreaNord 18 businesscaser fra de seks nordiske land. Casene viser at nordiske kulturnæringsbedrifter (kreative virksomheter, som danskene betegner dem) har imponerende vekst og smitter det øvrige næringsliv med kreativitet og innovasjon.

Casesamlingen ble lansert 16. februar, og er produsert av danske CKO – Center for Kultur og Opplevelsesøkonomi) på oppdrag for Krea Nord.

”De 18 casene viser, at de nordiske land har noen styrkeposisjoner innen kreativ industri som vi bør verne om og utvikle. Foruten arbeidsplasser og eksport til resten av verden, markedsfører ”de kreative erverv” Norden som en kreativ og innovativ region å drive forretning i”, sier den danske kulturminister Uffe Elbæk.

Casesamlingen viser at grensen mellom kulturnæringer og øvrig næringsliv er i bevegelse: industrivirksomheter bruker kreative kompetanser og mange kulturnæringer vokser eksplosivt når de tilføres forretningsforståelse. Hensikten med å beskrive 18 businesscaser er å presentere de kreative og innovative veiene som disse nordiske virksomhetene har brukt for å utvikle forretningsmodeller, konsepter eller nye produkter.

Kombinasjoner skaper utvikling

Det er vidt forskjellige virksomheter som portretteres – forskjellige størrelser og bransjer med ulike utfordringer. Noen kommer fra produksjonsindustrien, andre fra kulturnæringer (f.eks design, musikk, dataspill). Fra globale mastodonter som H&M eller matvareprodusenten Danish Crown, til kulturvirksomheten Åmot Operagard (Vinneren av Kultur og Næringsprisen 2011), mote-raketten Moods of Norway, eller animasjonsstudiet CAOZ. Felles for dem alle er  at kombinasjonen av kulturelle- og kreative og forretningsmessige kompetanser har skapt vekst og utvikling.

”Vi hadde prøvd de tradisjonelle veiene og ingeniørverktøyene. Vi visste at vi søkte noe nytt innen vår produktportefølje – udefinerbart. Det var utrolig hva et sterkt kreativt fokus en gang i uken i 3 måneder kan føre til”, forteller adm. dir. Sten Dyremose fra Polycom Danmark, som er en av de danske casene.

Arts & Business: kreativitet og innovasjon i fokus

Også vi stiller skarpt på dette temaet. I vårt frokostmøte 29.02 kan du møte forfatteren Thomas Geuken fra Instituttet for fremtidsforskning snakke om ”groundbreaking creativity” som perspektiv i ledelse. En arbeidskultur preget av kreativitet og åpenhet kan bedre møte morgendagens marked med fleksibilitet og endringsvilje. Kan kunst bidra til kreativitet? Hvordan kan du skape en kreativ arbeidskultur i din bedrift? Dette skal Geuken gi deg noen svar på.

Arts & Business utvikler nå konsepter og tjenester innen veiledning og prosessledelse med et tydelig kreativt og kunstbasert element, som gjør at vi kan bistå bedrifter i deres innovasjonsarbeid. Vi utvikler også et stadig tettere samarbeid med nordiske kompetansemiljøer som CKO i Danmark og Tillt i Sverige, for å bruke deres erfaringer og kunnskap i arbeidet med å styrke den kulturbaserte, kreative innovasjonskulturen i bedriftene i Norge.

Innovasjon har alltid vært en sentral kilde til verdiskaping og for utviklingen av velferdssamfunnet. Økt verdiskaping oppnås stort sett enten ved økt bruk av ressurser eller ved å bruke ressursene på en bedre måte.

I Norge legger regjeringen til grunn følgende brede definisjon av innovasjon: «en ny vare, en ny tjeneste, en ny produksjonsprosess, anvendelse eller organisasjonsform som er lansert i markedet eller tatt i bruk i produksjonen for å skape økonomiske verdier.»

Fordi utfordringene innen miljø og befolkningsutvikling er så massive, er bærekraftig innovasjon en nøkkel til fremtiden. Bedrifters innovasjonsevne er i økende grad et resultat av deres evne til aktivt å trekke på ideer, impulser og spesifikke kompetanser fra omgivelsene.

Steve Jobs skal ha sagt: “Innovasjon skjer i møtet mellom ulike kompetanser”. Kunstbasert kreativ kompetanse som ingrediens i innovasjon og verdiskaping, dokumenteres og forskes på i økende grad i Norden og i EU. Kreanord, som er nordisk ministerråds prosjekt for Nordic Creative Economy presenterer nå på sin hjemmeside 18 nordiske case om verdiskaping gjennom kreativ og forretningsmessig kompetanse – eller også: “arts & business” i praksis. EU-kommisjonen (2010) anslår i et Green paper om kulturelle og kreative næringer et stort uutnyttet potensial for vekst og sysselsetting. For å utnytte dette potensialet må “Europa finne og investere i nye kilder til intelligente, bærekraftige og inkluderende vekstdrivere”, og peker på Europas kulturelle og kreative næringer.

Danskene er gjennom CKO – Center for Kultur og Opplevelsesøkonomi – i ferd med å gjøre mange løfterike praktiske erfaringer med ”å skabe øget vækst og innovation gennem oplevelsesbaseret forretningsudvikling, dels styrke kreative aktørers forretningsforståelse gennem strategiske samarbejder med det øvrige erhvervsliv.”

I Norge savner vi fortsatt en nasjonal motor som CKO i arbeidet med kulturnæringer og innovasjon. Etter at Innovasjon Norge la ned sin satsing i 2009, har dette ligget brakk. Vi har klare forventinger til at den bebudede nye handlingsplanen fra regjeringen om kultur og næring vil gi oss noe som tilsvarer CKO også her i Norge.

Foto: Rune Guneriussen. “Along with the weather they came” (2008)

Nå snur sola, og det går mot lysere tider. Men først skal vi alle ha en velfortjent pustepause, sammen med familie og venner. I Norge gjør de fleste av oss det med lysere utsikter for det nye året enn i Europa ellers.

Nylig møtte jeg kolleger og samarbeidspartnere i det Europeiske nettverket for kultur og næring-organsiasjoner CEREC. Der er det et dystopisk bilde som males av situasjonen i de aller fleste land, hva angår økonomi og kultur. Vi kjenner jo alle krisen i Europa fra media, noen av oss også gjennom direkte kontakt i felten. Kunsten og kulturen oppleves å være under sterkt press, når både offentlig og privat økonomi stagnerer. Det får oss til å tenke tanken: Hva vil skje hvis verken markedets eller det offentliges penger lenger er tilgjengelige for kunsten og kulturen? Den situasjon har vel aldri oppstått noe sted tidligere. Økonomer vil nok hevde at situasjonen aldri heller vil oppstå fordi etterspørselen aldri vil være null for produkter og tjenester ”som primært kommuniserer gjennom estetiske virkemidler” (= den rådende definisjonen i Norge på begrepet kulturnæringer). Det vil alltid være kjøpere og konsumenter, mennesker som etterspør opplevelser, skjønnhet, symboler, følelser, ideer og innsikt.

Men hva innholdet er, hva disse varene og tjenestene er, vil ganske sikkert påvirkes når markedet stagnerer. Det gjenstår – eventuelt – å se hvordan.

Ytterpunktet synes nå å være Nederland. Der hevdes det at man har en regjering som sier at kunst og kultur er et onde, ikke et gode. Det er nytt, og det er oppsiktsvekkende om det faktisk er slik at myndighetene motarbeider kunsten og kulturen, ikke bare neglisjerer den.

Norge synes å representere et annet ytterpunkt. Utsiktene er lysere, økonomien sunnere. Det er bred enighet om samfunnets investering kunst og kultur som et fellesgode, og at samspillet mellom næringsliv og kultur har et betydelig potensial. Vi går inn i 2012 med stor optimisme, og ønsker alle våre lesere og samarbeidspartnere et framgangsrikt godt nytt år!

Verden er på leit etter ny skapning, nye metoder og mennesker som tenker i andre baner. Næringslivet er til og med avhengig av denne innovasjonen for å i overleve, er det mange som mener. Samtidig utdanner skolen fortsatt flokker av elever som er mer like enn ulike og mer kopister enn innovatører. Det er ikke bare et paradoks, det er et problem.

Vi må henge med, er omkvedet. Konsekvensene av å henge etter er dramatiske; svekket konkurransedyktighet, vi blir ikke lenger rikest eller best – vi mister kontrollen. Løsningen er blant annet å utvikle dynamiske bedrifter, et nytenkende næringsliv og ansatte som tør å bevege seg utenfor sin egen komfortsone, ta risiko og satse der andre stopper foran planken.

Samtidig snakker vi nasjonale prøver, tidlig læringstrykk og mer papirarbeid tredd over hodet på allerede overarbeidede lærere, – som skal ivareta det unike og se kvalitetene hos de 25 elevene sine hver eneste dag. Læringsform og den praktiske gjennomføringen av Kunnskapsløftet er preget av frykt; ”vi sakker akterut” ”vi utkonkurrerer oss selv fra våre egne studieplasser”, ”vi må starte skolen tidligere”, ”Vi må se på Finland, vi må se på New Zealand, vi må se på Kina”.

Hva med å se på oss selv?

I et historisk perspektiv har vi ansett kunstnere for å utgjøre den ”kreative gruppen” i samfunnet. Mange kunstnere har også inntatt rollen som samfunnskritikere, og ser det som sitt kall å stille spørsmål ved det som eksisterer. Om ikke alt som sies og gjøres er like mye verdt eller nødvendigvis representerer en berikende innfallsvinkel, så har de fleste kunstnere utviklet noen egenskaper og evner som er svært relevante  sett i lys av dagens redsel for det ukjente, endringsmotstand og avhengigheten av kollektiv tilhørighet og aksept.

Mange kunstnere drives av en annen form for motivasjon enn akademikere, – et behov for å skape eller utforme noe er sterkere enn tryggheten og forutsigbarheten med fast jobb, fast lønn, rutiner og sosial anerkjennelse. Når denne motivasjonen er sterkere enn redselen for å falle utenfor får man tilgang på unike innfallsvinkler, individuelle opplevelser og personlige meninger. Det kan forsterke eierskapet til egne valg og øke forståelsen for selvmotivasjon, ansvar og tillit. Da kan sannheten være relativ, og alt bli mulig!

Dette er ikke sannheten om hvordan alle kunstnere er eller opplever sin hverdag. Det er heller teorien om hvordan kunstbasert kompetanse kan være med på utviklende og innovative prosesser i arbeidslivet, slik at vi kan trigge ny tenkning, ny skaping, større fleksibilitet og derfor utvikle sterkere konkurranseevne. Teorien er underbygget av guruer innenfor kreativitet, psykologi, psykiatri og samfunnsutvikling, som Ken Robinson, Daniel Pink, Ian Mc Gilchrist og Howard Gardner. De uttaler seg alle om menneskelige egenskaper og hvordan vi i dagens samfunn forhindrer utvikling av de kapasitetene som fører til unike individer og nye innfallsvinkler – og som utfordrer etablerte sannheter.

Som et eksperiment testet Ken Robinson utviklingen av mulighetstenking (divergent thinking) på 1500 barnehagebarn i et langtidsstudie. I barnehagealder lå 98 prosent på geni-nivå, mens de ti år senere viste sterkt reduserte evner. Mulighetstenking er evnen til å se flere innfallsvinkler, alternativer og løsninger på et problem eller en utfordring, også betegnet som hovedkomponent til kreativitet av psykolog J.P. Guilford, som utviklet konseptet på 50-tallet. Robinson påpeker at standardisering og systematisering av samfunnet, og skolesystemet spesielt, er sterkt bidragende til å svekke denne kreative komponenten radikalt.

Det er ikke uten grunn at markedsdirektøren i det internasjonale konsernet DSM i Nederland ønsker å videreutvikle sitt samarbeid med kunstnere til også å omfatte utvikling av menneskers prestasjoner generelt, og ikke bare på produktutvikling. Eller at GTD, en spansk bedrift som leverer softwaresystemer for romskip, valgte å samarbeide med arkitekter da de skulle forbedre grensesnittet for komplekse ”decision-making systemer”.

Det er et gjennomgående tema at begrensningene vedlikeholdes av skolesystemet og sterke sosiale normer og rammer. Det er de som bryter ut av rammene for rett og feil og som stiller spørsmål ved begrensningene som kan gjøre mennesker mer fritenkende, kreative og selvmotivert, – og kanskje mer mentalt friske?

For å få innovasjon, kreative medarbeidere og mer fleksible organisasjoner, må vi tilrettelegge for utvikling av slike egenskaper. Den gode nyheten er at vi har disse egenskapene i oss fra fødselen, – hvem kjenner en begrenset baby? Hvor mange erfaringer skal til før en kopp bare brukes til å drikke av? Før begrensningene er etablert er alternativene mange og åpenheten stor. Med andre ord trenger vi ikke en ny modell for nye tanker. Vi må bare slutte å tilsidesette eller undertrykke de kreative og unike egenskapene som ligger i hvert enkelt menneske, og heller gi næring til nye former.
Ved å bryte loven for god orden og gjøre ”innafor” litt større, vil vi få langt fler normale, og færre syke mennesker. Uten strenge rammer og kontroll ivaretar vi kreativiteten, og vi blir mer trent i å forholde oss til forskjeller. Endring, nytt og annerledes blir mer normalt, og mindre farlig.

Vi må vite hva vi ber om og vi må mene det. Vi må tilrettelegge for en kultur, også i skolen, som klarer å forholde seg til sterke individer og uenighet, individuell frihet, individuelt ansvar og mer raushet mennesker seg i mellom. Om redselen for kaos er større enn behovet for utvikling, kan vi like gjerne være ærlige på det, og slutte å etterstrebe noe vi ikke vil ha.

Om vi derimot ønsker den utviklingen vi ber om, må vi slippe kreativiteten fri.

Skrevet av Rebekka de Leon, Faglig leder i Arts & Business norway. Artikkelen er hentet fra Status 2011. Alle medlemmer får Status tilsendt, ønsker du et eksemplar send mail til post@artsbusiness.no

Visste du at anskaffelse av kunst ikke godkjennes som et driftsmiddel som kan avskrives? At en bedrift kjøper inn kunst til bruk i bedriften, for eksempel til å underbygge bedriftens identitet eller karakteren i det fysiske miljøet du jobber i, er i følge skattemyndighetene ikke å anse som en investering i varige driftsmidler, på linje med driftsbygninger, inventar og maskiner. Her henger vi igjen i tidligere tiders kunstsyn: Kunst er dekorasjon, pynt, underholdning, luksus.

Er det slik man ser på kunstens funksjon i arbeids- og næringsliv i verden i dag? Nei. Mange land rundt oss har skatteregler som stimulerer bedrifter til å anskaffe kunst. Fordi kunst rører ved oss og påvirker oss, og kan brukes aktivt som innsatsfaktor i verdiskapingen på svært mange arbeidsplasser. Både i Frankrike, Storbritannia, Tyskland, Danmark og flere andre EU-land gjenspeiler skattereglene i noen grad et slikt syn.

Hva er logikken? Jo, i vår tid er det jo først og fremst mennesket, med sine kunnskaper, kreativitet og samarbeidsevne som skaper verdier. Immaterielle verdier, tankekraft og evne til å tenke utenfor den berømte boksen er den ”software” som langt på vei har erstattet tidligere tiders ”hardware”: maskiner, fabrikker og fysiske redskaper. I en slik økonomisk virkelighet må det være en selvfølge at alle investeringer i kapitalvarer som er med på å optimalisere forutsetningene for produksjonen er avskrivbare. Formet hensiktsmessig, ville dette også kunne være et utmerket incentiv for økt bruk av kunst i næringslivet.

Å investere i kunst bør gi næringslivet samme skattelette som å investere i bygninger og andre driftsmidler. Dette var en av konklusjonene fra en arbeidsgruppe oppnevnt av Trond Giske som kulturminister i 2008. Gruppen skulle legge fram forslag som kan få næringslivet til å kjøpe mer samtidskunst. Og konkluderte blant annet med en generell skattemessig fradragsrett for investering i kunst for bedrifter, som i Danmark. Siden har intet skjedd.

Vi trenger en bred diskusjon om mulige alternative virkemidler for økt privat engasjement i kunst og kultur i Norge:

Når det gjelder kapitaleiendom som bygninger og annen fast eiendom skilles det mellom markedsverdi og skattemessig verdi. Den skattemessige verdien av en bolig er av myndighetene satt mye lavere enn markedsverdien, som jo er en villet, bevisst politikk for å nå samfunnsmessige mål. Kunne den samme mekanismen vært brukt for å stimulere bedrifters investering i og bruk av kunst?

I Danmark muliggjør lovgivningen fradrag for samtidskunst på linje med andre driftsmidler i bedriftene. I Frankrike er det fradragsrett for inntil 60% av donasjoner fra bedrifter til kunst- og kulturvirksomheter, og fradaget gjøres direkte i skatten, ikke i inntekten! I Norge er grensen for fradragsrett på gaver 12 000 kr.

SkatteFUNN – en ”matching funds”-ordning for FoU, som har utløst investeringer fra næringslivets side i betydelig omfang også innen reiseliv/kultur/opplevelser, avvikles nå av staten. I andre land utvides bruken av ”matching funds”, som er et spleiselag basert på prinsippet om at jeg bidrar med x kr hvis du bidrar med y kr.

Sponsing i Norge er skattemessig problematisk for bedriftene fordi en moderne sponsoravtale støter mot flere forskjellige fradragsregler, der det blir behov for å foreta en rekke vanskelige grensedragninger mellom fradragsberettigede og ikke fradragsberettigede regler. For eksempel vil grensen mellom gave og sponsing, og grensen mellom kundepleie/representasjon og sponsing ofte medføre vanskelige vurderinger for skattyterne. Ut fra moderne markedsføringstenkning er det ikke tvil om at kundepleie i visse sammenhenger er god markedsføring. Alene av den grunn burde man tillate fradragsrett for sponsing der en del av motytelsen er kundepleie. Særlig gjelder dette der bedriften kan vise til en konkret sponsorstrategi som går ut på at de mener å kunne påvirke bestemte kunder best gjennom felles kulturopplevelser.

I Arts & Business tenker vi slik: Staten kan med fordel tilrettelegge bedre for næringslivets satsing på kunst og kultur. Det vil gjøre både bedriftene, arbeidstakerne, kunstnerne og landet godt.

Er du enig i dette? Hvordan bør staten tilrettelegge bedre? Jeg vil svært gjerne ha tilbakespill fra dere lesere med tanker, forslag, og kommentarer til hva som kan gjøres. Dette er aktuelt, fordi regjeringen nå er i gang med å lage en ny handlingsplan for kultur og næring, og vi arbeider for at den skal bli superbra!